Gratulerer med nasjonaldagen, mitt elskede store og langstrakte, lille og oversiktlige land!
Vokt deg så du ikke glemmer, hørte vi fra 5. Mosebok. Nasjonaldagen er alltid en øvelse i å huske, vi husker sammen, vi blir minnet om at vi ikke bare er enkeltindivid, men vi hører til på et sted, i en nasjon.
I dag skal vi ikke glemme å takke. Energidebattene ruller og går. Vind eller vann, solceller eller olje? Eller litt av alt? I dag velger vi å tenke på energien i det å si takk og å være takknemlig. Det kan virke ubetydelig, men regnværsdagen blir mye lettere når sjåføren som stopper for meg ved fotgjengerfeltet nikker og smiler, eller når han som vil forbi med sykkelen sin sier takk. Takknemlighet bygger og styrker relasjoner mellom oss. Takknemlighet har gode ringvirkninger.
Synger takkeverset sammen
Vi kan læres opp til å takke. Når læreren avslutter skoledagen med et tydelig: Takk for i dag! kan hele klassen svare i kor: Takk for i dag! Takknemlighet gjør noe med oss, på innsida. Det skaper glede og sammenhengen vi står i blir tydeligere. Dagen blir meningsfull når jeg takker mine nærmeste. I noen familier bruker de takkeverset på bordbønnen: «Å du som metter liten fugl». Det er fint: «For helse, gled, daglig brød vi takker deg vår Gud». Vi har vel ikke noe, egentlig, som vi ikke har fått?
Jeg tenker takknemlighet også er en drivkraft i god oppdragelse. Ikke bruk ord og kroppsspråk som kritiserer. Si takk når barnet gjør det som er bra. Forsterk det gode og bygg en sunn selvfølelse ved å bekrefte.
Feiring med forbehold
Se at takknemlighet er en virksom kraft. Det minner litt om eventyret der nordavind og sønnavind kappes om å få frakken av en mann. Selv om nordavinden blåser seg opp mot orkan i kastene holder mannen fast i frakken. Med sønnavinden kommer et så mildt drag at mannen ganske fort knapper opp og vrenger frakken av seg. La den gode kraften i takknemlighet virke over alt.
Også på nasjonaldagen! Takknemlighet har ingen forbehold eller betingelser.
Det å feire Nasjonaldagen skal vi likevel gjøre med visse forbehold, og med et selvkritisk blikk. Vi leste en fortelling om Jesus. Den hadde og har fortsatt sprengkraft. Jesus var jøde. Samfunnet han vokste opp i var opptatt av å bevare sin «jødiskhet», derfor var de fiendtlig innstilt til fremmede. Jesus framhever Samaritanen, den fremmede, både i den kjente lignelsen som kan lære oss noe om barmhjertighet, og i dagens fortelling om det å takke. På nasjonaldagen blir vi minnet om at det er Den fremmede/Samaritanen vi skal ha til forbilde.
Våge å løfte blikket
Nasjonaldagen hjelper oss som kollektiv, som samfunn og folk, til å huske at verdier og frihet er noe som vi må kjempe fram. Vi trenger å skrive historien ærlig og med nødvendige nyanser, også historien om profitører og rettsoppgjør etter andre verdenskrig.
Midt i alt vi takker for på nasjonaldagen skal vi våge å løfte blikket og ta inn et globalt perspektiv. Hvordan kan vi leve sånn at det vi takker for også kan glede andre? 17. mai i 2019 skal vi våge å se framover og spørre med bekymring: hvordan skal vi leve sånn at generasjonene etter oss kan synge: Hvor hen du går i li og fjell, en vinterdag, en sommerkveld, og oppleve takknemlighet over naturopplevelser vi hittil har tatt for gitt?
Lære av feilene
På årets kirkemøte var jeg med i en komite som la fram en ny strategi for Samisk kirkeliv. «Vi ere en nasjon vi med», alle som er av samisk ætt. Som kirke har vi fortsatt en veg å gå når det gjelder vår rolle i fornorsknings-perioden. Nå kan storsamfunnet lære av feilene fra den gang og legge til rette for morsmålsundervisning til nye landsmenn, gi rom for ulike kulturuttrykk og ikke glemme at det er Gud som har gitt oss alt. Og Gud gjør aldri forskjell på folk. Når vi husker det kan vi feire nasjonaldagen med stolthet, med glede, med takk!
Det å huske med takk er en sterk drivkraft til å velge rett vei framover.
Ære være Faderen og Sønnen og Den hellige ånd, som var, er og blir en sann Gud fra evighet til evighet.